Søsteren min på peishylla

Søsteren min på peishylla av Annabell Pitcher er ukas bok her på bokbloggturneen.

Ti år gamle Jamie Matthews har nettopp flyttet til et nytt sted sammen med tenårings-søsteren og faren sin. De trenger en ”ny start”. For fem år siden ble nemlig søsteren Rose drept av en terrorbombe i London. Foreldrene er ødelagt av sorg. Den gjenlevende tvillingen, Jasmine, uttrykker sorgen og raseriet hun føler ved å sulte seg, pierce seg og farge håret rosa. Familien går i oppløsning, far drikker, mor flytter ut. Men Jamie gråter ikke. Ikke en eneste gang gråter han. For ham er Rose kun et fjernt minne – aske i en urne på peishylla – en kilde til uhygge og dårlig stemning. Da er han mye mer opptatt av katten sin, Roger, av Spiderman t-skjorta si som han fikk til bursdagen og av den nye hemmelige venninnen sin, Sunya. Pappa må aldri få vite at han er venn med en ”sånn en”. Nei, Jamie tenker ikke på det som har vært. Han tenker heller på at mamma skal komme tilbake til dem når hun er ferdig med å være lei seg og hun ikke er forelsket i han nye lenger. Da kommer hun hjem. Helt sikkert.  Og den dagen han ser reklamen for en talentkonkurranse som skal gå på fjernsyn, vet han hvordan han skal få morens oppmerksomhet: Han og søsteren Jasmine må komme seg på fjernsyn. Da vil mamma se dem og komme tilbake til dem.
Helt sikkert.

Hva sier bloggerne? Følg med på dette innlegget, det vil bli daglig oppdatert med nye sitater.

Ingplinga:
«Boken passer til alle over 10 år. Her finner man litt for enhver smak, terror, vennskap, skilsmisse, død, skolevesen, talentiader, kjæledyr osv.
Eneste minus jeg kan se er at jeg ikke liker måten direkte tale er brukt. Det kan være vanskelig å forstå for en ung leser at den teksten som er skråstilt faktisk er direkte tale, de blir jo tidlig introdusert for – eller «…». Ellers så er denne boken en veldig søt og likevel alvorlig bok!»

Nattfisk:
«Ikkje den sterkaste boka hjå Cappelen Damm denne våren, men underholdning og lettlest er ho jo. No veit ikkje eg kor mange mellom 8 og 12 som les bloggen min ( hei Vilde, hei Torstein! ), og eg er vel heller ikkje i den målgruppa lenger, så du skal få lov til å ta det eg skriv med det i bakhovudet.»

Tiril Eid Barland:
«Jeg vil anbefale boka til egentlig alle aldersgrupper, både gutter og jenter. Vær forberedt på at den er litt tung i starten, men den utvikler seg til å bli en nydelig fortelling om en liten gutt sine drømmer.»

Eirinsurr:
«Først syntes jeg boken var svært tung å komme videre i; jeg følte handlingen spilte for mye på velbrukte klisjeer, og språket var ikke spesielt godt. (…)
Men utover i boken bedret alt dette seg, handlingen tok seg godt opp, den ble faktisk så interessant at jeg holdt på å glemme å gå av bussen. I tillegg følte jeg at språket også ble bedre. Noe av det jeg likte best med boken var skildringen av forholdet mellom bror og søster og venn og venninne, men aller mest skildringene av en sønns indre strid mellom å ære sin far, og å gå sine egne veier og holde på den muslimske venninnen han har blitt så glad i.»

Askeladden:
«For å si det først som sist ga jeg opp boka etter å lest halve boka. Jeg synest man jo ikke burde avbryte ei bok som er bokbloggturne bok. Men det blei både for teit, kjedlig og vond…(…) Boken synest jeg også var for vond. Jeg får vondt av at man har mistet en i familie på et tragisk vis. Jeg får vondt av sorgen. Jeg får vondt av å se hvordan hele familien går i tusen knas etter et  sånt vondt dødsfall. Men aller mest vondt får jeg av Jamie.»

Ellikken:
«Livet er ikke enkelt. Noen ganger går alt galt. Man kommer seg ikke opp igjen. Alt ender ikke bra. Vi famler oss frem her i livet. Noen opplever bare solskinn, andre bare regnværsdager. Noen har noen som kan løfte deg opp når du faller. Andre må stable seg opp på beina selv.

Uansett hva man opplever, uansett hvilke forutsetninger man har til å makte utfordringene, uansett hvem og hvor mange man har rundt seg: Gi aldri opp håpet. Ikke gi opp håpet, selv når det knuses. – Bokens avslutning er vidunderlig god og vond på samme tid. Akkurat som livet.»

Marielle’s blog:
«Det er en munnfull, for å si det pent – men det funker etterhvert selv om starten var litt treig. Det er en sterk bok,med mange følelser, og det er en bok som passer ypperlig for diverse debatter i klasserom rundt om.»